Nyromantikk, modernisme og det moderne prosjekt

Nyromantikken er en betegnelse på perioden 1890-1910. Dette var en periode hvor forfatterne dreide bort fra samfunnsproblemer som fattigdom, urettferdighet og kvinneundertrykkelse, og å ”sette problemer under debatt”. I nyromantikken ble stemningsdiktning populært igjen, noe som minner om romantikken. Derav navnet nyromantikken. Fantasi, mystikk, religiøsitet og psykologi ble viktige temaer. Nyromantikken overlapper delvis det vi kaller modernismen.

 

Modernismen oppstod rundt 1900. Den kan forklares som en reaksjon på, og en konsekvens av, den moderne samfunnsutviklingen. I modernismen var mye av diktningen pessimistisk og den var preget av de negative sidene ved framskrittet. Modernismen forsøker å formidle hvordan den moderne tilværelsen oppleves. Trekk ved modernismen er brudd med det tradisjonelle, eksperimentering, krav om å skape noe absolutt nytt og den underlige fremmedfølelsen og framtidspessimismen.

 

Det moderne prosjektet startet på 1700-tallet og er en positiv tro på at utviklingen går fremover innen både teknologi, politikk og vitenskap. Det bygger på tanker og ideer til opplysningsfilosofene på denne tiden. De store revolusjonene i USA og Frankrike markerer starten på det moderne samfunnet, og det kommer nye tanker om personlig frihet. Forskjellene mellom det moderne prosjekt og modernismen er at i modernismen brytes de gamle rammene for innhold, språk og form ned. Der eksperimenteres det med sjangere, i motsetning til i det moderne prosjekt hvor det brukes en tradisjonell form. I det moderne prosjekt settes det fokus på verdier eller samfunnsproblemer for å få til en bevisstgjøring eller en utvikling, og litteraturen tar ofte oppgjør med fordommer, autoriteter eller mangelen på frihet. I modernismen prøver tekstene å si noe om hvordan det er å leve i det moderne samfunnet. Det var ofte en dyster stemning, men samtidig et forsøk på å begripe tilværelsen.

Kilder:

-  Grip teksten: Norsk VG3

-  Spenn

- PPT om Det moderne prosjekt og modernisme

Mandalsdialekten

Mandal er den nest største byen i Vest-Agder og ligger ikke langt fra det sørligste punktet i Norge. Mandalsdialekten og andre dialekter på Sørlandet har derfor mange likheter med det danske språket. Mandalsdialekten er kanskje mest kjent for skarre-R (noe som bare finnes sørvest i Norge) og bløte konsonanter. Det vil si at bokstavene P, T og K går over til B, D og G. I stedet for å si smake så sier de smage, tap blir til tab og prate blir til prade.

Dialekten har høytone. Det betyr at et ord begynner på en høyere (dvs. lysere) tone enn det den slutter på. Lavtone er det motsatte, altså ordet begynner på en lavere (mørkere) tone enn den slutter på. Det er ikke tjukk L i dialekten for verken L eller RD, f.eks i ord som hard. Dialekten har heller ikke palatalisering som er at LL blir til LLJ og NN blir til NNJ. Det er e-infinitivsendelse. Det betyr at ordene i infinitiv slutter på e: hoppe, synge.

I Mandal bruker de enten e, eg, æ, æg som personlige pronomen og de sier ”mi” i stedet for ”vi” som man skriver i bokmål. Nektingsadverbet som brukes i dialekten er ikkje. Ikkje brukes på Sørlandet, Vestlandet og i Nordland og deler av Troms.

Valledialekten

Valle er en kommune i nord i Aust-Agder, og hovedmålet til innbyggerne er nynorsk. Dialekten er veldig spesiell, og ligner ikke på Sørlandsdialektene. Med utgangspunkt i fortellingen til Knut K. Homme skal jeg prøve å beskrive dialekten.

Dialekten har kløyvd infinitiv, noe som vil si at det brukes både a og e-infinitivsendelser. Homme sier både ”å héve” og ”å kunna”. Det er ikke palatalisering (LL blir til LLJ) og tjukk-L i dialekten. Det er heller ikke bløte konsonanter og skarre-R (det er rungespiss-R eller rulle-R som det også kalles), noe som er vanlig på Sørlandet. I teksten sier han blandt annet ”brau” og ”verdinn” med tungespiss-R. Valledialekten er kjent for å bytte ut  bokstavene LL til DD, og dette er det flere eksempler av i Hommes fortelling: ”stappfudde”, ”fyddu”. Den norønne formen ”hv” blir til ”kv” og to eksempler fra fortellingen er ”kvendagsmaten” og ”kvær”. I Valledialekten bruker de det personlige pronomenet ”mi” og nektingsadverbet er ”inkje”, som man kan si er en form av ”ikkje”.

Gå her for å høre Forteljing av Knut K. Homme

Vallemål

Forteljing av Knut K. Homme  på Vallemål

Maten er ikkje så viktig fyrst når man er mett og har nok av han, men fyrst når ein er svolten og ikkje har matbiten, då er det det viktigaste i verden for oss. Nå går me i butikken og vel oss mat frå dei stappande fulle hyllene, og dei fleste tenkjer vel mindre på kven som skaffer maten, kva det krev av arbeid og innsats.

Men me skal ikkje så langt tilbake i tid før alle skaffa mat sjølv, i kvart fall på bygda. Då var hausten avgjerande for den lange vinteren. Kvardagskosten var brød og graut, graut og brød. Men til jul hadde me noko sjeldan, noko spesielt. Då var mange ute etter julefisk, dersom dei ikkje hadde fiska etter fisk i bekken då.

Julefisken skule helst vere stor og raud, og då lag han på høgfjellet. Før  jul har folk nokolunde god tid, og kunne då vere borte i nokon dagar. Nettene var kalde og dagene korte, så ein måtte kle seg godt og pakke seg inn med ull og sengeteppe vove av skinnfellar eller garn om nettane. Med skinnet frå elden som flakka på veggen var det fortalt mange soger – dei lange kvendane.

Særemnet = ferdig

Endelig er jeg ferdig med både den skriftlige og den muntlige delen av særemnet. Dette er noe jeg har jobbet av og på med siden i høst, og jeg sier helt ærlig at det er en lettelse å være ferdig. Jeg ble veldig fornøyd med resultatet, så nå er det bare å vente på dommen.

Videre arbeid med særemnet på skolen

I norsktimen i dag har vi fått mye tid til å jobbe med særemnet. Jeg startet med å lese gjennom notater jeg har tatt fra før av. Disse notatene består blant annet av tanker og ideer jeg har fått mens jeg har lest bøkene (ferdig med å lese alle bøkene). Etter å ha lest gjennom dette har jeg kommet med litt nye ideer, og tenkt litt videre på gamle ideer. Jeg har også lest litt om Jostein Gaarder, og lett spesielt etter måter han formidler filosofien på. Som nevnt tidligere har jeg en arbeidsproblemstilling: ”Hvordan formidler Gaarder filosofi i bøkene Appelsinpiken, Kabalmysteriet og I et speil, i en gåte?”. Det kan hende jeg endrer litt på den når jeg ser hvilken retning oppgaven min vil ta.

Resten av tiden har jeg brukt til å skrive på førsteutkastet. Jeg har skrevet litt om noe av det jeg tenker meg å ha med. Det kan godt hende jeg ikke ender opp med å bruke alt det jeg skrev i dag til den ferdige oppgaven, men dette er en fin måte å begynne å finne litt retning, form og begrensninger.

Neste skritt i arbeidet mitt er å dra på biblioteket og prøve å finne sekundærlitteratur som kan egne seg bedre enn det jeg har funnet på internett.

"Det moderne dramaets far”

Henrik Johan Ibsen ble født i Skien i 1828, og døde i Kristiania (Oslo) i 1906. Han var en norsk dramatiker, og er omtalt som ”det moderne dramaets far”. Han hadde stor betydning i utlandet, og stykket hans ”Et dukkehjem” er verdens mest spilte. Han er også den mest spilte dramatikeren i verden, etter William Shakespeare. Ibsen har påvirket mange, blant annet Oscar Wilde. Ibsen ble født inn i en rik og velstående familie, men da han var rundt 8 år gikk familien konkurs og familien måtte flytte ut til en gård. Dette har preget Ibsen i senere diktning. Allerede fra ung alder skrev Ibsen mange verk, men hans kjente verk ble skrevet i hans eldre dager. Ibsen flyttet til Christiania i 1850. Her gikk han først på Heltbergs studentfabrikk sammen med blant annet Bjørnstjerne Bjørnson. Etter dette jobbet han ved Det Norske Theater i Bergen. Ibsen har bodd i blant annet i Italia og Tyskland hvor han har skrevet noen av hans mest kjente verk. Litteraturhistorisk har Henrik Ibsen spilt en stor rolle i Norge og i verden. Han har skrevet romantiske og nasjonalromantiske tekster, og realistiske tekster.

Henrik Ibsens forfatterskap deles ofte opp i fire faser:

 

• Nasjonalhistoriske og nasjonalromantiske dramaene.
  

1. Fru Inger til Østraat 1855
2. Hærmændene på Helgeland 1858
3. Kongsemnene 1863
   

 

• Idédramaene. I disse dramaene gjorde Ibsen et opprør mot gamle og nasjonalromantiske tanker.
  

1. Brand 1866
2. Peer Gynt 1867
3. Kejser og Galileer 1873
   

 

• Realistiske dramaene. Dette var verkene som gjorde Ibsen mest kjent i Norge og i verden.
  

1. Et Dukkehjem 1879 
2. Gjengangere 1881
3. En folkefiende 1882
4. Vildanden 1884
   

 

• Psykologiske dramaene.
  

1. Rosmersholm 1886
2. Fruen Fra Havet 1888

"Den retrospektive metoden"

”Den retrospektive metoden” kjennetegner Henrik Ibsens dramaer, og det regnes som at det var han som innførte den. Retrospektiv betyr å se tilbake. Det vil si at noe illustreres ved hjelp av å se tilbake i tiden. Dette benyttet Henrik Ibsen seg av i stor grad. Han gikk tilbake i tiden for å vise noe, slik at man skal forstå det som skjer her og nå. Måten han ”gikk tilbake” i tiden var ofte gjennom samtaler eller personer man har kjent før i tiden. På denne måten kom konfliktene fra fortiden fram. Denne metoden har blitt brukt mye etter han.