"Det moderne dramaets far”

Henrik Johan Ibsen ble født i Skien i 1828, og døde i Kristiania (Oslo) i 1906. Han var en norsk dramatiker, og er omtalt som ”det moderne dramaets far”. Han hadde stor betydning i utlandet, og stykket hans ”Et dukkehjem” er verdens mest spilte. Han er også den mest spilte dramatikeren i verden, etter William Shakespeare. Ibsen har påvirket mange, blant annet Oscar Wilde. Ibsen ble født inn i en rik og velstående familie, men da han var rundt 8 år gikk familien konkurs og familien måtte flytte ut til en gård. Dette har preget Ibsen i senere diktning. Allerede fra ung alder skrev Ibsen mange verk, men hans kjente verk ble skrevet i hans eldre dager. Ibsen flyttet til Christiania i 1850. Her gikk han først på Heltbergs studentfabrikk sammen med blant annet Bjørnstjerne Bjørnson. Etter dette jobbet han ved Det Norske Theater i Bergen. Ibsen har bodd i blant annet i Italia og Tyskland hvor han har skrevet noen av hans mest kjente verk. Litteraturhistorisk har Henrik Ibsen spilt en stor rolle i Norge og i verden. Han har skrevet romantiske og nasjonalromantiske tekster, og realistiske tekster.

Henrik Ibsens forfatterskap deles ofte opp i fire faser:

 

• Nasjonalhistoriske og nasjonalromantiske dramaene.
  

1. Fru Inger til Østraat 1855
2. Hærmændene på Helgeland 1858
3. Kongsemnene 1863
   

 

• Idédramaene. I disse dramaene gjorde Ibsen et opprør mot gamle og nasjonalromantiske tanker.
  

1. Brand 1866
2. Peer Gynt 1867
3. Kejser og Galileer 1873
   

 

• Realistiske dramaene. Dette var verkene som gjorde Ibsen mest kjent i Norge og i verden.
  

1. Et Dukkehjem 1879 
2. Gjengangere 1881
3. En folkefiende 1882
4. Vildanden 1884
   

 

• Psykologiske dramaene.
  

1. Rosmersholm 1886
2. Fruen Fra Havet 1888

"Den retrospektive metoden"

”Den retrospektive metoden” kjennetegner Henrik Ibsens dramaer, og det regnes som at det var han som innførte den. Retrospektiv betyr å se tilbake. Det vil si at noe illustreres ved hjelp av å se tilbake i tiden. Dette benyttet Henrik Ibsen seg av i stor grad. Han gikk tilbake i tiden for å vise noe, slik at man skal forstå det som skjer her og nå. Måten han ”gikk tilbake” i tiden var ofte gjennom samtaler eller personer man har kjent før i tiden. På denne måten kom konfliktene fra fortiden fram. Denne metoden har blitt brukt mye etter han.